Sparken – til nytte og glede.

 


Hvor gammel er den og hvor kommer den fra?

Sparkens historie er spennende, men litt uklar. Hvor gammel og hvor kommer den fra? Fra en besøkende som var innom på Tynset og så sparken på torget og utstillingen på Ramsmoen har vi fått tilsendt et bilde av ei nederlandsk keramikkflis med en spark som motiv. Flisa kan dateres tilbake til ca. 1675-1725. Som vi ser er det en relativ tydelig mann med spark og ei diger tønne. Og vi sjekker videre med nederlandske museer om sparkens historie der. Nederland er jo relativt ideelt for sparkbruk, med blank is på kanaler og vatn. I djup snø kommer en jo som kjent ikke særlig langt med en spark.


Bilde av flisa/kakkelen fra ca. 1675-1725

Sparken har en relativt kort historie, knappe 135 år. Til tross for at vi her i landet oppfatter sparken som noe av det ekteste norske framkomstmiddel ved siden av ski og truger, er det mye som tyder på at dette makeløse kjøretøyet for hardt vinterføre er en svensk oppfinnelse.
Det er i nordsvenske kilder vi finner de første opptegnelser om sparken, i den nordligste delen av Bottenviken i Østersjøen.
Fra Sverige spredte sparken seg til Finland, og siden kom den til Norge. Men, da hadde det gått nesten tretti år. Slik konkluderer førstekonservator Göran Rosander i ei bok om sparken fra 1995, og som bygger på innsamlet materiale fra store deler av Skandinavia.


Fra kjelke til spark

Det er liten tvil om at de første sparkene var inspirert av og utvilket fra ulike typer sleder og kjelker. Med utgangspunkt i meiene på en kjelke eller en slede, ble sparken bygd for både å stå og sitte på. Den var både transportmiddel og framkomstmiddel. Trolig var det rattkjelken med styrehåndtak og ryggstø i den ene enden som var fadder for de første sparkene.
De første sparkene - som helst ble kalt sparkekjelker eller sparkstøttinger - hadde vid utbredelse i Sverige og var særskilt mye utbredt i kystregionen.
Den aller første helt sikre opplysningen om en spark i vår betydning av ordet, er en avisomtale fra 1872 i Nord-Sverige. Den skildrer at det hadde vært mange sparkstøttinger å se på elva og fjordene ved byen Piteå. Den detaljerte skildringen tyder på at "stuttingen" var ny for leserne.


En tradisjonell norsk spark
 

Bygdehåndverkere

Inntil 1920 ser det ut til at sparkstøttingen fra Hedmarksbygdene stort sett ble produsert av håndverkere eller andre nevenyttige personer i bygdesamfunnet. Sparker ble lagd til "sjølbruk". En av dem var en snekker som het Hagen i Rendalen, som bygde en spark med bjørkemeier med bandjern under i slutten av 1920-åra. Den hadde ikke sete og var både kortere og "brattere" enn kjøpesparkene, i følge lokale folk. Slike sparker ble også stivere og tyngre enn de som var til salgs.
Sparkene med tremeier var upraktiske på mange måter. Rammen ble stiv og vanskelig å styre. På snøunderlag kunne de gli dårlig. Til noen av de hjemmelagde sparkene midt på 1930-tallet ble det derfor brukt ferdigkjøpt stangstål til meier og annet jernverk som ble bøyd til i gardssmia, og hjemmedreide håndtak og stolper i tre.
For å få bøy på tremeier, ble trevirket lagt i varmt vann slik at meien kunne bøyes opp i en krok foran. Et trevirke som ble bøyd ved oppvarming beholdt formen sin også etter at den var avkjølt. Tremeiene ble ofte smurt med tjære.·Bygdesmeden smidde jernbeslag til tremeiene. Sparken med jernbeslåtte tremeier holdt seg forresten en god stund etter at de første stålmeiene kom, ganske enkelt fordi tre- og jernbeslag var billigere enn å kjøpe stålmeier.

En eldre kar fra Rendalen, født i 1918 forteller:
"I Undsetgrenda var sparken kjent allerede i slutten av 1920-åra. Det var få av dem, av økonomiske grunner, vil jeg tro. Vinteren 1932-33 da jeg gikk for presten, brukte jeg spark fram og tilbake, en mil hver vei, men den var lånt på nabogarden. Så sjelden var denne doningen den gang at guttene i nabobygda visste hvem eieren var. Sparken kunne bestilles og kjøpes gjennom Kooperativen og var ikke mye annerledes enn de sparkene som finnes i dag. De hadde fotplate med en slags ripklo bakerst. Under høyrefoten hadde jeg festet en å brodde til å sparke i fra med".
 


Spark med brems


Motorisert spark med sagblad som framdriftshjul





Bildene er fra Norax’ lokaler på Tynset der de foretar metallarbeidet for sparken. Vi ser Besin Ibrahimi i aksjon med å sveise på braketter til metallstaget opp mot håndtaket på sparken. Sveisejiggen sørger for at brakettene blir korrekt plassert og kan ta åtte stag om gangen. Det er Meskano på Tynset som foretar den endelige sparkmonteringen.