Gjennom bilder og litt tekst vi presentere kulturlandskapet, vise helhetsinntrykk og detaljer, der garden og setra, bebyggelse og hus er
viktige deler. I den seinere tid har det blitt sterkt fokus på kulturlandskapet, odlingslandskapet skapt av mennesker og dyr.

Kulturlandskapet dekker en vid skala, og er en stadig en pågående prosess, merket av ulike driftsmåter. Dagens endringer i

kulturlandskapet skjer på flere områder. Gardsdrifta er intensiv. Innmarka er totalt oppdyrket, store jorder uten hindringer,

sammen med store nydyrkingsfelt.

På den andre sida ser en det skjer en tilbakeføring til naturen. Naturlandskapet vinner over kulturlandskapet fordi utmarka brukes mindre,

mindre setring og mindre beiting. Bilder kan fortelle mye om endringene i kulturlandskapet. Se på våre fotosamlinger.

Gjennom bilder vil vi presentere ulike områder, med fokus på endringene. Men vi vil også gå mer i detalj, se på ulike

elementer som er med og setter sitt preg på kulturlandskapet.

 

Bebyggelsen er en viktig del av kulturlandskapet og en vesentlig del av museumsarbeidet, så vi vil ha ekstra fokus på bebyggelsen,

bo- og byggeskikk.

Bare unntaksvis bør hus flyttes på museum. Det beste vernet er de blir tatt vare på og brukt i sitt opprinnelige miljø.

 

Vi vil også gi informasjon om bevaring og restaurering, nyttige tips og ideer, mulighet for hjelp og støtte.

 

Gjerder hadde viktig funksjon. Hindre dyra og komme inn i innmarka, særlig gjaldt det å sikre enga, men også en liten korn- eller

potetåker var viktig.

I tillegg til gjerder kom også gjeting, passing av dyra. Det var mange slags gjerder.

 

Skigard / hafell, skråttliggende halvkløvninger mellom størpar, holdt på plass av vidje, seinere ståltråd. Mye ulike materialer,

det som ikke kunne brukes til noe annet.

 

Raje-/ plankegjerde, liggende rajer, planker på stolper ble også brukt.

Tilgangen på stein var ofte stor og der det skulle ryddes ble det lagt opp steingarder, mange meter med steinmuring, slitsomt arbeid

men varig resultat.

 

På setra og i utmarka ble det ofte brukt einergjerde. Lagt opp en voll, gravet ei grøft. Oppe på vollen ble det lagt stein og einerkragg,

som stadig vekk ble fornyet

 

Der det var en liten hage, rips og rabarbra, var det satt opp stakitt, malt hvit. Hagene var ikke store, ofte bare en liten firkant i kanten

på huset. Skigardliknende gjerde kunne også brukes mot utmarka. Særlig brukt der det var geit. Geita kunne klyve skigarden,

men klarte ikke stakitten.

 

 

Lokal hustype, utviklet seg fra Østerdalsstua, på bygd i lengda og loft over midtpartiet. Loftet har møne på tvers av husets lengderetning.

Brukt som våningshus og eldhus, dessuten seterstue. Kjent fra Stor-Elvdal til Glåmos. Likende hustyper finns i Sverige og Finland.

 

 

Peisen ga varme, lys og var eneste ildstedet for tilberedning av mat til 1850-åra og lenger. Gradvis erstattet av en komfyr for mattilberedning.

Peisen var en viktig del av stueinteriøret. Den ble laget av gråstein, slammet med leire, gråstein og kleberstein ble også brukt.

Peiskinner i kleber og hette i gråstein, eller kleber i hele peisen. Kleberstein var mye brukt, i mange av bygdene var det klebersteinsbrudd.

Det ble også fraktet kleberstein fra Gudbrandsdalen.
Utforminga av peisen varierte fra bygd til bygd og hos de enkelte murerne.

 

 

Fra begynnelsen på 1800 og framover fikk vi mange fint malte stueinteriører. Til å begynne med ble det malt direkte på tømmerveggene.

Men fra 1820 ble vanlig med panelte vegger, som ble malt. Botnfarge, fotpanel på panelen ble det malt roser, med mer og initialer.
I de gamle stuene hadde alt sin faste plass. For enden av bordet hadde husbonden sin plass og på veggen bak han var det ofte et

spesielt malt felt: Høgsetetavle med årstall og initialer.
Dører, inngangsdører og skapdører ble ofte dekorert.

 

 

Nord-Østerdalen har hatt mange fine steinfjøs. Fra 1820 / 30 ble det mer og mer vanlig å bruke stein som byggematerialer.

Tømmerfjøsa ble ikke gamle, rått og fuktig var de også. Dessuten var det om å spare tømmerskogen. Fremdeles er steinfjøs fra

1850-åra og før som fremdeles er i bruk. Enten som hovedfjøs eller med et nytt og moderne fjøs.

 

 

Stabburet var et svært viktig hus på garden. Her oppbevarte en viktig mat, spekemat, dessuten korn og mjøl.

Dette var ting som skulle vare hele vinteren igjennom. Kona på garden hadde en viktig oppgave med å sikre mat og mjøl.

Stabbursnøkkelen var det derfor gardkjerringa som styrte med. Men huset måtte også gjøres ekstra solid og dessuten pent.

Stabburet ga viktige signal om velstand. Mange garder hadde flere stabbur eller bur, ofte i to etasjer eller ett av begge slag.

Stabbura sto i utkanten av tunet, gjerne utafor husklynga, med tanke på brannsikkerhet. Ofte var det også et loft ved sida av.

Stabburet bruktes til oppbevaring av mat, mjøl, somme tider klær. Trappa til annen etasje er alltid innafor døra, godt låst.

Loftet var til oppbevaring av kopper og kar i første, mens loftet ble brukt til soverom om sommeren eller til oppbevaring av klær.

Loftet har alltid utvendig trapp.

 

 

Bastua er ofte et lite, lågt tømmerhus, plassert ved sida smia. Bastua ble brukt til å tørke korn, kornbastu.

Det var nødvendig å tørke kornet

før det skulle males til mjøl, derfor var det ei lita kornbastu på alle garder. Innredningen er enkel, midt oppå veggen er det kjeller,

flate lemmer med karn, der en la kornet. Midt i rommet en ovn av gråstein eller kleber, ofte uten pipe. En fyrte godt opp i oven,

rommet ble fullt av røyk, en luftet litt, men mens det var varmt ble kornet lagt på kjellene for tørking. Ofte var oven bare av gråstein,

tettet med leire. Men det ble også brukt klebersteinsovner med eller uten pipe.

 

 

Kua ble bundet direkte i veggen og båsbolkene var av skifer / stein og planker.

 

 

Avkjøling av mjølk og mjølkeprodukter var viktig. Avkjølingshuset er derfor sentralt og tilgangen på godt kaldt vatn likeså.

Avkjølingshuset ble bygd i tømmer, stein, reisverk, skjelter med torv på taket, da holdt huset seg mer avkjølt.

 

 

Never og torvtak var det dominerende. Det var ei stor onn å flekke never, skjedde rundt St. Hans. Nevera ble lagt lagvis, til sammen 7-9 lag,

så det gikk mye.

Det meste av nevera var sikkert lokal, men det kom også never fra Russland og Finland. Før den russiske revolusjon kom det never

via Murmansk med pomorhandelen som drev langt nedover norskekysten. Dette var never med store flak, ofte også sydd sammen

med hamp.

Dette gjorde at det var raskt og legg å legge.

 

 

Det er mange slags typer ringved, for å holde torva på plass. Ved restaurering er det viktig å undersøke husets detaljer før en setter

i gang arbeidet.

Det nye må gjøres mest mulig likt.

 

Ringved med gjennomtappe kolver er det rester etter på dette gamle huset, muligens låve i Folldal.